Skal en lykkes innen kroppsbygging (og idrett for øvrig) er det av vesentlig betydning at en får i seg tilstrekkelig av de nødvendige makronæringsstoffene protein, fett og karbohydrater.
I tillegg har vi også en rekke ulike mikronæringsstoffer kroppen er helt avhengige av for å fungere.
Disse kan grovt sett deles inn i kategoriene vitaminer, mineraler og sporstoffer. Dels vil et tilstrekkelig inntak av mikronæringsstoffer kunne bidra direkte i forhold til styrke og muskeloppbygging, og dels vil de bidra til å holde deg sunn og frisk slik at du i det hele tatt blir i stand til å trene.
Det næringsstoffet det er størst sannsynlighet for å få for lite av i Norge er D-vitamin. Dette av den enkle grunn at det er svært få gode kilder til dette vitaminet. Spesielt gjelder dette i mindre solrike land som Norge. For det er nemlig solen som er den desidert beste kilden til D-vitamin. I tillegg inneholder fet fisk en del D-vitamin. Smør, egg, melk og enkelte andre fettrike matvarer inneholder også D-vitamin, dog relativt ubetydelige mengder.
Hvis du ikke får sol på kroppen, ikke tar solarium, ikke spiser fet fisk og ikke tar tran (eller et annet omega-3 produkt som inneholder D-vitamin) så skal det veldig godt gjøres å få i seg nok D-vitamin. Hvis du for eksempel skal basere deg på for eksempel ekstra lett melk med tilsatt D-vitamin så må du drikke ca 2 liter om dagen for å få i deg nok i forhold til offisielle anbefalinger, altså 7,5 mcg (mikrogram) per dag. Spørsmålet er om dette likevel er nok eller optimalt. Mer om det lenger ned i artikkelen.
Men hva har dette med kroppsbygging å gjøre? I tillegg til det rent helsemessige aspektet kan et optimalt inntak av D-vitamin ha betydning for styrke og muskeloppbygging[1]. Det er derfor av avgjørende betydning å sørge for optimale nivåer av D-vitamin. Men hva er nok? Hva er optimalt? Og er det klokt å benytte solen (eventuelt solarium) som kilde til D-vitamin?
Når det gjelder solen er budskapet ofte følgende: Hold deg unna solen. UV-stråling er farlig. Du kan få kreft. Bruk store mengder solkrem. Men nå er det også slik at solen gjør at huden produserer store mengder D-vitamin. Hva er da riktig å gjøre? Ifølge helsemyndighetene trenger vi bare 7,5 mcg D-vitamin per dag. Og det får vi ved å for eksempel ta en barneskje tran. ?Problemet? er bare at oppholder du deg ca 30 minutter i relativt sterk sol med lite klær på, så vil huden (alt avhengig av hudtype og solstyrke med mer) produsere rundt 500 mcg D-vitamin[2] (tilsvarende det du får ved å drikke en halv flaske tran eller 125 liter ekstra lett melk!), før produksjonen brått stopper opp når kroppen har fått det den trenger. Kroppen regulerer altså dette selv! Men ifølge ?ekspertene? trenger vi jo bare 7,5 mcg! Ca 70 ganger mindre! Her er det åpenbart noe som ikke stemmer. Kan det være at kroppen velger å produsere såpass mye D-vitamin fordi den faktisk har behov for det? Eller vet ikke kroppen sitt eget beste? Hvis 7,5 mcg per dag er nok eller optimalt, eller hva det nå enn er helsemyndighetene mener, så må åpenbart store deler av verdens befolkning (de som bor i solrike områder av verden) lide av alvorlig D-vitamin forgiftning.
Er det riktig å begrense så mye som mulig det som er farlig i for store konsentrasjoner? Eller er det kanskje mer fornuftig å sørge for å få nok, men ikke for mye? Alle er enige om at for mye salt ikke er bra. Det kan føre til for eksempel høyt blodtrykk og i ytterste konsekvens døden. Men salt (natrium) er likefullt livsnødvendig. En bør absolutt ikke få for lite av det heller. Passe mye er det beste. Det samme gjelder egentlig alle næringsstoffer. Men denne tankegangen kan tydeligvis ikke overføres til sol og D-vitamin. I og med at for mye sol kan føre til solbrenthet og hudkreft er det best å ikke eksponeres for sol i det hele tatt, uten at kroppen er dekt av et tykt lag med kjemikalier (solkrem!). Problemet er bare at solkrem blokkerer for 95-99 % av UV-strålene, og dermed hemmer D-vitamin produksjonen tilsvarende.
Et interessant spørsmål er hvorfor vi er lysere i huden dess lengre unna ekvator vi befinner oss. Mennesket antas å ha oppstått i Afrika, ganske nært ekvator, og var opprinnelig mørk i huden. Hver gang menneskene opp gjennom historien har beveget seg bort fra ekvator har vi blitt lysere i huden, med det resultatet at vi blir lettere solbrent, men også med det resultat at huden langt raskere produserer store mengder D-vitamin. Lys hud produserer D-vitamin opptil 10 ganger raskere enn mørk hud[3], og kompenserer slik for manglende eksponering av sollys slik at D-vitaminproduksjonen opprettholdes. Hvorfor har dette skjedd til tross for at for mye sol gjør en solbrent og mer utsatt for hudkreft? Har vi blitt lysere i huden helt uten grunn? Neppe. Evolusjonen fungerer ikke slik. Det er en grunn til det. Survival of the fittest! Den eneste rimelig og logiske forklaringen er at nytteverdien av tilstrekkelig med D-vitamin overstiger risikoen en utsetter seg for ved å bli solbrent. Hvis ikke ville lyshudede i kampen for tilværelsen dødd ut på bekostning av mørkhudede.
Stadig mer forskning [4] viser også at D-vitamin beskytter mot en rekke sykdommer, inkludert kreft. Så hvorfor ikke stole på kroppen og utsette den for moderate mengder med sollys/solarium, slik at kroppen får produsert den mengden med D-vitamin den selv mener den har behov for? Det er en grunn til det hvis du er lyshudet. Eller velger du å stole på våre kjære helsemyndigheter når de i praksis sier at kroppen din ikke skjønner sitt eget beste?
[1] http://www.vitamindcouncil.org/news-archive/2007/peak-athletic-performance-and-vitamin-d/[2] http://www.vitamindcouncil.org/about-vitamin-d/how-to-get-your-vitamin-d/uvb-exposure-sunlight-and-indoor-tanning/
[3] http://www.vitamindcouncil.org/about-vitamin-d/how-to-get-your-vitamin-d/uvb-exposure-sunlight-and-indoor-tanning/
[4] En rekke referanser finnes for eksempel hos http://www.vitamindcouncil.org/
– Skrevet av Eivind Berg