Å ha en livsstil der fysisk aktivitet er en del av hverdagen er viktig for å ha en god helse. Det gjelder også for personer som lider av psykisk sykdom.
Mange av disse menneskene ender opp med en passiv livsstil av mange ulike grunner, som blant annet plagene og ubehaget selve sykdommen medfører, bivirkninger av medisinering, passivt miljø i institusjoner eller boliger eller rusmisbruk. Det er heller ikke uvanlig at personer med psykisk sykdom også lider av fysiske plager eller sykdommer av varierende alvorlighetsgrad, som overvekt, hjerte- og karsykdom, diabetes, kreftsykdom, lungesykdom eller hormonsykdommer.
Tidligere studier som er gjort har vist at fysisk aktivitet har positive effekter på psykiske sykdommer som depresjon, schizofreni og bipolar lidelse. Det ble rapportert om positiv gevinster i form av muligheten for sosiale møter og støtte, følelser av mening, hensikt og mestring, trygghet, forbedring av symptomer fra sykdommen og en følelse av identitet. Det var også med på å mestre stress og angst, å gi en meningsfull struktur til dagen, danne nye relasjoner og lære nye ferdigheter.
I en svensk studie intervjuet forskerne personer med psykiske lidelser og hvordan de opplevde det å være fysisk aktive. Der fortalte forsøkspersonene at de fikk en forsterket evne til å ta bedre vare på seg selv, og fordi flere av deltakerne var overvektige, så føltes det å komme i gang med trening som en lettelse fordi de visste at aktivitet var viktig for god helse. De opplevde å få bedre kontakt med seg selv gjennom å bruke kroppen sin fysisk. En rapporterte at det var godt å komme seg ut i naturen, fordi dag føltes det som at sjelen også ble tatt vare på.
Mestring var noe som gikk igjen, og det gjenspeiler følelsen av å ha kontroll. Det kan være en veldig viktig opplevelse når man lider av sykdommer der det er vanlig å føle tap av kontroll. Dette ga næring til selvfølelsen, og følelsen av selvtillit og trygghet økte.
Det å komme seg ut av daglige rutiner og utøve fysisk aktivitet fikk deltakerne til å tenke på andre ting. Treningen ble en distraksjon som ga mulighet for frihet fra tunge og slitsomme tanker. Å kjenne at kroppen ble sliten var også godt for noen fordi de følte at de ikke hadde like mye overskudd til å holde angsten ved like etterpå.
Fysisk aktivitet ble sett på som et miljø som kunne bidra til å fremme tilfriskning. Det å oppleve at bekymringene kunne forsvinne, for bare en liten stund, var et lysglimt som fremmet håp om bedring.
Å trene sammen med andre mennesker var positivt fordi deltakerne reflekterte over sin egen prosess ved å relatere til andre i samme situasjon. Trening sammen med venner ga også en følelse av nærhet, kontakt og trygghet. En av forsøkspersonene opplevde det å bli sett av ansatte på treningssenteret som noe fint fordi vedkommende ikke følte seg usynlig, og våget da å ta tak i seg selv og problemene sine.
Noen opplevde en økt vitalitet som åpnet opp et ønske om å begynne å delta i sitt eget liv igjen. Det ga næring til drømmer og håp om fremtiden, og en økt følelse av energi.
Kilde:
Lassenius, O., Arman, M., Söderlund, A., Åkerlind, I., Wiklund-Gustin, L. (2013). Issues in Mental Health Nursing, 34(10), 739-746.
