Graden av fysisk aktivitet kan være det primære grunnlaget for at folk stadig kan forvente å leve lenger.

En trimmet motor går fortere, men slites ut raskere. Det er et velkjent og akseptert prinsipp i vår fysiske verden at graden av bruk betyr noe for graden av slitasje.

Levealderen til mennesket har blitt lengre, og det ser ut som om den samme utviklingen fortsetter. Forskere har ofte referert til dette som en evolusjonsmessig endring, og gjennom andre sammenhenger belyst at kostholdet vårt har bedret seg sammen med velferdsordninger og helsevesen. Vi har fått et lettere liv. Kroppen holder lenger. Men hva om vi tar ?et lettere liv? helt bokstavelig. Kan det være at det er ned nedadgående fysiske arbeidsmengden for kroppen, som gjør at vi lever lenger?

kurver som beveger seg samtidig

Samtidig som gjennomsnitts levealder har gått opp, så har kurven over gjennomsnitts fysisk belastning gått ned. Folk før i tida jobbet enormt mye mer med kroppen. Flere ganger har man hørt det sagt at den og den ?sleit seg ut?, ?sleit seg ut før tida? osv. Det ligger en folkeviten i at kroppen kan slites ut av mye arbeid og belastning.

Mer mat måtte til før

Og før spiste de følgelig mer mat også. Mens en arbeidsmann for tretti år siden spiste gjerne 3500 ? 4500 kalorier per dag, så spiser en vanlig arbeidsmann i dag kanskje ikke mer enn 2000 ? 3000 kalorier. Det er et betydelig mindre kalorier en gjennomsnitts nordmann spiser i dag.

Enorm variabel i generell kroppsfunksjon

Grunnen til at jeg tror at graden av fysisk aktivitet direkte sier noe om kroppens levetid, er det interessante faktum at kroppens evne til å både forbrenne og lagre underhudsfett varierer mye fra den ene til den andre. Man opererer med stor margin når man kommer med utsagn om hvor mye fett det er mulig å slanke av seg per uke, eller å gå opp. 0,5 ? 1 kg. fett per uke, er svaret. Noen mennesker kan ikke tape mer enn 0,5 kg. fett per uke, men et annet menneske kan miste en hel kilo fett i uka, som altså er det dobbelte! Jeg kjenner ingen generelle funksjoner i menneskekroppen som har en så enorm variabel. Slike variabler finner vi der en generell egenskap kan påvirkes med treningseffekt og utvikles i den ene eller andre retningen.

Jo større bruk, jo større slitasje

Teorien jeg viser til, sier derfor at jo høyere den fysiske aktiviteten er, jo høyere er også kroppens aktivitet nede på cellenivå. Et menneske som arbeider hardt, vil ha celler som belastes mer, jobber hardere og raskere. En person med hard og stor fysisk arbeidsmengde vil ha celler, systemer og funksjoner i kroppen som raskere og i større grad bearbeider mat, væske, bygger opp vev og fornyer seg. Det er dette jeg mener kommer til syne når en svært aktiv person raskere kan lagre kroppsfett enn en som er i liten aktivitet.

Celledeling: Kroppens egen kopimaskin

Jeg har tidligere hørt snakk om at mennesker har et gitt antall celledelinger, eller fornyelser av sine celler. Se det for deg som at du tar en kopi av et brev, så kopierer du kopien igjen, så kopi av kopien igjen osv. Etter hvert blir dette brevet endret. Slik kan en tenke seg aldringsprosessen. Det skjer en forringelse hver gang en celle reproduseres. Hvis det stemmer at du har et gitt antall celledelinger, er det da ikke å tenke seg at jo lenger tid det går mellom hver slik celledeling, jo lenger vil du leve?

Mus på lite mat lever 50% lenger

Nå står vi ikke helt tomhendt på området. Det finnes forskere som sysler med lav-kalori-dietter, og hva de fører til. En forsker fant og erfarte så oppsiktsvekkende ting i sine forsøk med mus, at han siden den gang selv har levd konstant på lav-kalori-diett. Hva fant han? Jo, han delte samme kull med mus i to grupper. Den ene gruppen av søsken fikk spise som de ville, og den andre gruppen ble satt på lav-kalori-diett. Jeg kan nevne at mus har en forventet levetid på ett år. I løpet av dette året skjedde det ingen endringer i musene som spiste normalt, men de på lav-kalori- ble til et visst punkt magre, de sov litt mindre, og virket faktisk mer energifylte og våkne enn sine godtspisende søsken i den andre gruppen.

Det fantastiske resultatet ble åpenbart etter hvert som tiden passerte det forventede leveåret. For mens alle musene som hadde spist normalt, døde av naturlig aldring etter ett års tid, så ble musene på lav-kalori-diett et halvt år eldre! Deres levealder hadde økt med 50%!

Tar vi og legger til 50% økning av menneskets alder, regnet fra 75 år, finner vi at en lav-kalori-forbrenningsdiett som medfører en maksimalt nedjusert forbrenning, vil kunne gi en forventet gjennomsnitts levealder på opptil 113 år.

Lavere forbrenning, høyere alder

Grunnlaget for dette kan ikke være annet enn det som skjer med kroppen på et lavt kaloriinntak: Forbrenningen går ned. Og for meg ganske slående: Kroppen kan regulere ned forbrenningen sin med rundt 50% også. 50% tregere forbrenning ser ut til å gi 50% lenger levealder. Forbrenningen, celledelingen og levealder har direkte sammenheng.

Kjønnshormoner styrende for forbrenningshastigheten

Vi finner også at det har blitt antatt at bruk av testosteron, de såkalte anabole steroider, kan gi forkortet levetid. Dette er all grunn til å tro. De mannlige kjønnshormonene virker direkte inn på kroppens forbrenning, og øker tempoet i cellene. Man har spekulert i om et høyere innhold av testosteron hos menn, er grunnen til at menn gjennomsnittlig dør 10 år før kvinner.

Ant-aging: Du blir ikke gammel, du dør før tiden 🙂

Levealderen mest påvirket av redusert fysisk arbeidsmengde

Konklusjonen er at man ikke automatisk kan se på den økende levealderen som et godt tegn på hvor langt vi har kommer med vår selvstyrte utvikling, og kostholdet vårt, som gjerne er verre nå enn det noen gang har vært, og at vi ikke nødvendigvis har flere år å innkassere på grunn av et bedre helsevesen, bomiljø, velferdsordninger osv. Jeg er av den oppfatning at vår økende levealder primært er et tilsvar på den nedadgående graden av fysisk aktivitet. Det er også mulig at det ligger en evolusjonsmessig faktor i mennesket, som virker i den samme utviklende retningen.