«Alt med måte» er det noe som heter, og til en viss grad gjelder dette også for trening.
Dette er i og for seg veldig bra, å være sin egen kritiker er den beste måten å nå de målene en vil oppnå med konstruktiv feedback på hva som må forbedres og ikke.
Men hvor mye er for mye?
Det er nemelig overraskende mange som bare ser sine egne feil, og ikke sine styrker. Deres selvbilde er basert på kroppsvekten, og på et forvrengt speilbilde der de ser noe ikke vi andre ser. Megareksi kalles det. En omvendt spiseforstyrrelse, som er det motsatte av anoreksi. De som lider under dette blir ikke fornøyd med seg selv, og går konstant med tanker om at de er for små, de er ikke sterke nok osv.
Megareksi er en lidelse, akkurat i samme felt som anoreksi, bare at den vises dårligere på folk, og får dermed ikke noe fokus hos media, eller hos folk rundt dem som lider av dette.
De fleste som har megareksi vil som oftest omtales av folk som ?treningsfokuserte?, seriøse og sterke mennesker.. De høster faktisk forsterkning til lidelsen sin gjennom at folk ikke ser på dem som syke, men engasjerte. For disse menneskene som lider av dette, vil en kanskje se noen adferdstrekk som er litt spesielle;
? De kan veie seg mange ganger om dagen, og faktisk se på det som en krise om de har gått ned 0.5kg en dag.. Uten å tenke på at muskelmassen ikke endrer seg så raskt, men mageinnholdet og væskenivåene gjør det.
? På komplimenter fra folk rundt dem, reagerer de med å snu dette til noe negativt. Eksempel, ?jøss så store armer du har?, hvor de svarer med å tenke noe som ?er det noe galt med brystkassen da???
? De bryter gjerne store deler av sitt sosiale liv vekk, har ikke tid til å treffe venner, har ikke sjanse til å gå ut osv, på grunn av at de skal trene, spise, eller gjøre noe annet som angår kroppen deres.
? De kan være irritable, ettersom de ikke ser sin egen kropp som ok (uansett hvor veltrente de faktisk er), og sliter med lavt selvbilde, noe som igjen resulterer i dårlig humør.
Det er mange flere ?typiske? adferdstrekk en kunne peke på som kan være mulige symptomer på denne lidelsen, men mange gjenkjenner nok sikkert ?typen? jeg snakker om her.
Det er flott å ha ambisjoner, det er deilig å ha målsettninger i livet, men på et eller annet punkt skifter balansen fra sunn trening, til direkte helseskadelig. En person som lider av dette vil etter stor sannsynlighet skade seg selv mht det sosiale i livet, og skyve mange mennesker fra seg. Disse menneskene vil også være veldig aktuelle kandidater til å begynne med dopingpreparater eller annet for å forbedre seg, simpelthen for at alle deres tanker og energi er basert rundt deres oppfattning av sitt fysiske utseende, det er kun det som betyr noe.
Undertegnede var selv i denne gruppen en gang i tiden, jeg trente med en seriøst stor kar på 130kg definert kroppsvekt, og vi begge veide oss 5-6 ganger om dagen, bodde foran speilet, og baserte dagen simpelt ut fra det eneste vi skulle på dagene.. Trene, og spise.
Det er alder som har brakt undertegnede visdom, og vekket tanker omkring hvor sykt dette egentlig var, min venn stod på mer en 50cm omkrets på armene, og mageruter en kunne stryke klær på, og forbannet seg selv og livet generelt for at han ikke ble stor noen gang.
Vi begge forsøkte dopingpreparater, og vi ble større, men fornøyde var vi ikke. I mitt tilfelle skiftet jeg fokus etter hvert, damer, venner og et sosialt liv ble stadig viktigere, så det ble med forsøket med doping på meg. Min venn brøt aldri dette mønsteret, og fikk stort sett ingen venner, hadde aldri smakt på kjærlighet (hadde ikke tid til damer), og drev dopingbruken mange hakk videre.
Min venn slet så tungt med dette, uten venner, uten noen viktige andre, at han begynte å bruke narkotika for å døyve ?smerten? med at han var så liten og mislykket i sine egne øyne. Mannen var en bjørn, han snudde hoder hvor en han gikk for sin størrelse, og når vi trente sammen var det nesten som ?sirkus? i byen når folk stod i kø rundt han for å se at det var mulig å løfte så mye.. men han så ikke dette.
Min venn valgte å forlate oss på eget initiativ noen år senere. Han vil bli savnet, for det han ikke forstod var at han hadde venner, han hadde familie, han hadde mange som brydde seg.
Min konklusjon om denne saken er; tren, sats og sett dere mål, men husk at trening er en livsstil, noe som skal holde oss frisk med årene, ikke at vi skal drepe oss selv for et år eller to i 20 eller 30 årene.
Spis sunt, tren rent, ta vare på vennene dine og familien din, for når alt kommer til alt, er familien og vennene den eneste sanne verdien en har i livet. Ambisjon og driv er flott, det viser en sterk personlighet, men la aldri trening bli det eneste som betyr noe for deg.
Så hvor mye er for mye? Se på din egen relasjon til menneskene rundt deg, og bedøm selv.
*Denne artikkelen er skrevet til minne om en nær venn som forlot oss, jeg vil ikke sværte hans minne med noe navn eller indikator på hvem dette var. Til vi sees igjen kamerat…