Bilen som ikke kom seg ut i trafikken
En tilnærming til effekten overdrevent/feil bruk av ”raske” karbohydrater har på blodsukker, insulinnivåer og kroppens fettlagrings / forbrenningsmekanismer.
Tenk deg at bilen din står i garasjen, og at du skal på jobb (musklene dine er jobben din). Bilen din er i dette tilfellet fettet, du er ”motoren” i fettcella og garasjen er cellemembranen, – med garasjeporten som en reseptor og celleåpning. For å kjøre bilen din ut i trafikken (som er blodbanene), må garasjeporten åpnes, før du kan starte bilen og kjøre ut. Normalt sett er ikke dette noe problem, og porten åpner seg vanligvis automatisk når du trykker på en knapp. Tenk deg så at det plutselig en morgen står en bil parkert i oppkjørselen din, helt inn til garasjeporten. Den sperrer slik at porten ikke kan åpnes, og bilen din ikke kommer ut. Denne “blokkadebilen” gjør i dette tilfellet akkurat den samme “dårlige jobben” som såkalte “raske karbohydrater” (f.eks sukker, loff o.l) spesifikt, samt overflødige karbohydrater (og kalorier) generelt gjør for kroppens fettceller/fettlagre.
Bilen din, altså fettet, er blokkert inne i garasjen, og vil ikke kunne komme ut (frigjøres i blodbanene/trafikken) før “Karbohydratbilen” har kjørt sin vei. Tenk deg så videre to varianter.
Den første er at “Karbohydratbilen” faktisk kjører vekk (tilgjengelige karbohydrater (energi) blir brukt opp), slik at porten endelig kan åpnes (reseptoren gir signal til cella), og gir deg og bilen din (lagret fett) signal om at dere nå endelig kan kjøre ut, og inn i trafikken (fett som frigjøres til blodbanene) til jobben (til musklene for å forbrennes – fettforbrenningen er i gang).
Den andre varianten er mer dramatisk. Istedenfor at “Karbohydratbilen” kjører sin vei, kommer det enda flere biler (Karbohydrater/energi) og kjører inn i oppkjørselen fordi trafikken (blodbanene/blodomløpet) er “oversvømt” av biler “ute av kontroll” (raske karbohydrater), og således i ferd med å bli direkte farlig. Parkeringsplassene i musklene (Glykogenlagrene) er fulle, og Politiet (insulinet) kommer derfor unnsettende til for å stabilisere trafikken og rydde opp. Derfor ber de altså flere og flere biler stanse og parkere i oppkjørselen din og andres, for å unngå ulykker. Til slutt er denne opphopingen av biler i oppkjørselene så stor at den dårlige plassen fører til at bilene nærmest garasjen din faktisk blir presset inn i garasjen (inn i fettcellen/samt dannelse av nye fettceller,- til fettlagring).
Denne bilopphopingen kan sammenliknes med hva som skjer når man spiser seg til høyt blodsukker gjennom ukritisk å innta sukker og raffinerte matvarer med høye karbohydratnivåer, eller ved å generelt innta mer kalorier (særlig i form av karbohydrater) enn man faktisk trenger. Kroppen og blodsukkeret (altså trafikken og veiene) blir overbelastet og tvinges til å ty til sine overlevelsesmekanismer, – nemlig å lagre overflødigheten av energi som fett snarere enn å frigjøre energi fra fettcellene (som ved kaloriunderskudd og lavt/moderat inntak av “raske” karbohydrater” – eller karbohydrater generelt) og forbrenne det.
Videre kan man godt si at jo mindre man er i aktivitet og jo mindre kalorier man egentlig trenger, jo smalere/dårligere er veiene og sikkerheten i kroppen din, der all trafikken altså foregår. Følgelig skal det en del færre biler til før politiet (insulinet) blir nødt til å be biler stanse i oppkjørselene. Motsatt, – dersom man er godt trent, fysisk aktiv og med stort behov for energi, – har man kanskje til og med firefelts motorvei. Der bilene suser elegant avgårde til musklene i perfekt balanse, for å dekke energibehovet. I tillegg er det til stadighet ledige parkeringsplasser i musklene (gykogenlagre som må fylles opp, som på grunn av det enorme veinettverket og den gode trafikkbalansen hele tiden tømmes for energi (biler).
Som tillegg, for å forstå forskjellen på de “raske karbohydratene” kontra de “langsomme”, kan man si at trafikken ved inntak av raske karbohydrater ikke er regulert med trafikklys, skilt og fartsgrenser. Detter fører dermed til høye hastigheter, mange biler som kjører på likt og generelt nærmest lovløs fremferd, og komplett kaos. Følgelig kreves det at Politiet (insulinet) må trå til for å stabilisere trafikken og ”redde dagen” (lagre energi i fettcellene).
Ved inntak av langsomme karbohydrater derimot, er trafikken mye bedre regulert. Trafikklys, skilt og fartsgrenser fører til god flyt, jevn tilførsel og ingen voldsomme eller plutselige farer. Politiet kan derfor holde seg på avstand uten å måtte foreta seg dramatiske aksjoner eller liknende.
Håper du likte denne lille ”trafikkhistorien”, og at du om du ikke allerede visste det fra før, kanskje også lærte litt. Om noe skulle være vanskelig å forstå eller virke tvetydig, er det bare å legge igjen en kommentar.
“Drive your car(b)s with care”! 😉
(Til opplysning for ekstra interesserte; – reseptor, mottaker (bindingssted) for signalmolekyler i cellemembranen eller inne i cellen. Begrepet brukes også om sanseceller som reagerer på irritamenter av ulike slag (lys, lyd osv.))
(Reseptorer i den vanligste forstand er proteinmolekyler. De har en kjemisk struktur som gjør at de spesifikt binder spesielle signalmolekyler (hormoner, transmittersubstanser, antigener m.m.). Som en hovedregel har hver av organismens tallrike signalmolekyler sin spesielle reseptor eller sine spesielle reseptorer. Når signalmolekylet binder seg til sin reseptor, forandrer denne form og derved sine strukturelle og kjemiske egenskaper. Disse forandringene gir så opphav til de signalene som representerer det neste leddet i reaksjonskjeden fra signalmolekylet).
