Nå når våren har kommet for fullt så er det i kjent stil mange mosjonister som tyr til jogging og løping utendørs. Det er heller ikke uvanlig å se at noen blir ekstra ivrige, og utsetter kroppen sin for belastninger som den kanskje ikke var helt forberedt på. Hos noen kan dette resultere i irriterende overbelastningsskader, som for eksempel plantar fasciit.
Den vanligste årsaken til smerte bak i foten er plantar fasciit, eller plantar fasciopati som det også heter. Plantar fasciopati sees blant annet hos løpere og dansere. Hos den inaktive delen av befolkningen har personer med høy BMI, og personer som står og går store deler av dagen en større risiko for å rammes.
Den langsgående hinnen av bindevev, fascien, under foten har som funksjon å gi statisk støtte for fotbuen, i tillegg til dynamisk støtabsorbering. Oppstramming av fascien under gange er med på å stabilisere foten og redusere spenningen i ligamenter og nerver.
Fascien og dens kollagenstruktur kan bli overbelastet ved innfestningen på hælbenet, og det er vanligvis ikke betennelsesceller i området. Det er derfor vi benytter termen «plantar fasciopati» i stedet for «plantar fasciit», fordi det siste indikerer at det er en betennelsestilstand.
Symptomer
Smerten kommer ofte smygende og sitter på innsiden av hælen. I begynnelsen av forløpet kan pasienten oppleve at smerten er verst om morgenen og at den reduseres under aktivitet. Lenger ute i forløpet kan smerten forverres ved belastning og aktivitet. På ultralydundersøkelse sees en fortykkelse av fascien.
Behandling og rehabilitering
Først og fremst gjelder rådgivning. Personer med en høy BMI på grunn av en stor andel kroppsfett må bli gjort oppmerksom på hvordan dette kan påvirke smertetilstanden, og kan bli henvist videre til en ernæringsfysiolog eller liknende. Det er viktig at pasienten blir opplyst om hva tilstanden innebærer og hva de kan forvente seg av forløp og prognose. Det må bli gitt informasjon om avlastning og rehabilitering.
Dersom tilstanden fortsatt er i den akutte fasen, det vil si at pasienten har hatt besvær i noen uker, er det viktigste å avlaste foten. Dette kan gjøres veldig enkelt hos idrettsutøvere ved å redusere treningsmengden eller erstatte belastende aktivitet med for eksempel svømming.
For en inaktiv person med høy BMI blir det vanskeligere å avlaste fordi denne personen ikke kan gjøre noe med kroppsvekten på kort tid. Personer som jobber stående bør halvere tiden de står, og hvis det er mulig bør de modifisere underlag eller skotøy. I tillegg til å avlaste foten fra provoserende aktivitet bør foten aktiveres og spennes opp lett, uten at det skjer noen bevegelse i ankelleddet.
Når tilstanden har blitt langvarig (kronisk, flere måneder) er det på tide å begynne med et progressivt rehabiliteringsprogram som tilpasses individuelt. Det som pleier å inngå i et treningsprogram er varianter av tåheving, gjerne med stortåen opphøyd på et håndkle, som skal utføres annenhver dag. Det er mulig å gjøre rehabilitering med høy belastning og etter hvert kan hele foten og leggen trenes.
I tillegg til avlastning og rehabiliteringstrening finnes mange andre forslag på behandlingsmetoder:
- Mykdelsbehandling (massasje, pressur) lokalt og av legger, lår og sete
- Egenmassasje
- Antiinflammatoriske smertestillende
- Taping av foten
- Innlegg til sko
- Trykkbølgebehandling
- Innlæring av motorkontroll
- Teknikktrening
- Godt oppbygget fottøy
- Ortose
- Nattskinne eller en sokk med liknende funksjon
- Operasjon
Det er viktig at du som pasient utfører rehabiliteringen etter planen. Hvis du ikke gjør det blir det helt umulig for terapeuten din å evaluere om det faktisk har noen effekt, og da er det også en risiko for at treningsprogrammet som legges opp videre bygger på feil grunnlag.
Jeg anbefaler at du gir de rimeligste og mest skånsomme behandlingsforslagene en real sjanse før du begynner å vurdere de som er dyrere og som kan gi mer alvorlige bivirkninger.
Hva kan du forvente?
Vanligvis merker pasientene en forskjell etter en måned, etter tre måneder er foten mye bedre og etter seks måneder kan det fortsatt henge litt igjen men smerten er så å si borte. Noen pasienter merker ingen forskjell etter en måned, og da økes treningsmengden. Dersom de ikke blir bedre etter to måneder gjøres en ny evaluering og det kan hende at trening ikke er noe for disse pasientene akkurat da. Noen ganger kan en kortisoninjeksjon dempe smertene så pasienten kan begynne å trene igjen. Kortison er ikke en langvarig løsning, men kan i noen tilfeller være et middel for å komme seg videre i rehabiliteringen.
Som du skjønner så må du forvente at dette er en tilstand som tar tid å bli helt bra fra, men du kan bli fortere bra hvis du gjør rehabilitering enn hvis du ikke gjør noe.
Kilder
- Brukner P, Bahr R, Blair S, Cook J, Crossley K, McConnell J, McCrory P, Noakes T, Khan K. Brukner & Khan´s Clinical Sports Medicine fourth edition. McGraw-Hill Education, Australia. 2013
- Physioedge Podcast, episode 38 med Dr. Michael Rathleff
